Barndomsminner som svir

Jeg er vel praktisk talt vokst opp som enebarn. Det vil si, jeg ble endelig storesøster da jeg var 12 år. Jeg har hatt nok av kusiner og fettere å være med og vokse opp sammen med. Jeg oppfattet familien som stor og sammensveiset da jeg var yngre og det tror jeg fortsatt at den var.

Disse minnene som jeg her skal beskrive handler om meg og Stine. Stine er tre år yngre enn meg og har derfor nesten blitt en litt sånn plagsom lillesøster som jeg alltid har vært utrolig glad i. Hun måtte alltid bli med. Skulle jeg få lov til noe, når vi var på besøk eller de var på besøk, så måtte Stine være med. Ikke like kult når du er 15 og skal snike deg på fest å måtte ta med kusina på 12. Men alt ordner seg og for en kasse med Mr freeze så satt hun stille i gangen på festen hun, til vi måtte gå hjem.

Da vi to tuppene var rundt 10 og 13 år, var det innmari populært med boots.
Sånne her tøffe boots:

Jeg hadde selvfølgelig fått meg sånne. 

Stine hadde og fått seg boots. Og ho kom stolt som ei høne og skulle vise meg at ho hadde fått seg samme sko. 

Hennes såg slik ut:

Min umiddelbare kommentar var: "Det det er feil sort, de har feil såle". 

Jeg trodde oppriktig at jeg gjorde henne en tjeneste med å si ifra at det var feil sort og at de hadde anerledes såle. For de hadde jo det. Men for hun som hadde brukt en del av sparepengene sine for å kjøpe samme sko som kusina, så ble dette en forferdelig å nedslående kommentar. Stine brukte aldri disse bootsa igjen og jeg ga henne enda ett sviende barndomsminne, om den gangen hun kjøpte seg feil boots.

Stine minnet meg her om dagen om enda ett sviende barndomsminne. Jeg hadde begynt å nappe øyenbrynene mine og mente at Stine burde gjøre det samme. Hun hadde noen skikkelig bustete noen. Hun gikk med på det. Stine er ei skikkelig pyse og vannvittig dårlig på å takle smerte. Hun skreik og skrålte så fort jeg tok i henne. Det endte med at jeg teipet henne fast i kontorstolen så jeg kunne komme til skikkelig. Etter ett øyenbryn skjønte jeg at dette ikke gikk og hun hadde lenge bedt meg instendig om å stoppe, til tross for at hun da hadde ett nappet og ett bustete øyenbryn. Sånn gikk hun til alt hadde vokst ut igjen. 

Kjære Stine mi. 

Vi var veldig gla i hverandre!

Vi er veldig gla i hverandre!!!

Jeg har aldri ønsket deg noe annet enn godt. 

Jeg beklager sviende barndomsminner og håper at de gode overskygger de vonde :D